Anita Wold var ei «guttejente» som slet ut langrennsskiene av tre og ble utfordret til å hoppe av sin far. Pioneren holder verdensrekorden fra Sapporo som karrierens høydepunkt…
Som jentunge slet hun ut langrennsskiene sine av tre. De ble brukt til all slags lek og moro sammen med guttene på samme alder.
– Jeg var ei «guttejente» på mange måter. Det er nok liten tvil om at også omgivelsene mine oppfattet meg slik den gang.
Da Anita var sju år, fant Oddvar på å friste jentungen med ei flaske cola. Men for å gjøre seg fortjent til den, måtte hun gå opp på toppen av Kårebakken og sette utfor.
– Han lurte på om jeg våget å ta et hopp, så skulle jeg få ei cola-flaske. Jeg hadde ingen motforestillinger og redd var jeg ikke. Bakken der det kunne hoppes 13-14 meter var tråkket og så langt fra skremmende ut.
– Jeg minnes det så godt at jeg hadde lyseblå knickers og en anorakk på meg der jeg satte utfor på langrennsskiene. Jeg var stødig på ski allerede den gang, minnes 66-åringen.
Anita Wold sine første hoppski
Hoppet må ha gitt mersmak, for det tok ikke lang tid før Anita fikk sine første hoppski.
– Vi kjøpte noen hoppski fra en kjenning som het Torbjørn Øien, og malte de blå for å skjule noe av slitasjen. Jeg tror ikke malingen var tørr en gang før turen gikk til Hårstadbakken, der det ble hoppet 6-7 meter.
Det faderlige opphav skulle bli en avgjørende støttespiller for Anita. Selv hadde han hoppet på ski i yngre dager og han hadde kjørt motocross helt til han var 32 år. Han hadde god innsikt på viktige områder, men han var også en bestemt herremann.
– Han var streng, ja. Veldig streng. Han var den første som tenkte på sikkerhet. Men hadde vi satt oss et mål var han klar på hva som måtte til.
Som 10-åring i Okstadbakken minnes Anita at hun hadde nye ski og alt det vanlige utstyret som hjelm og egnede klær. Hun hoppet 20 meter og hoppet lengre enn Torbjørn Øien som hun hadde fått sine første hoppski fra.
Reiste for å finne snø
Det var ikke alle år at snøforholdene var på topp i Trondheim og da kunne far og datter fi nne på å reise til Krekkebakkene ved Fåvang i Gudbrandsdalen eller til Savalen, som de gjorde et annet år.
Anita minnes godt en episode fra Krekke da selveste Ingolf Mork kom bort til dem og lurte på om faren ville kikke litt også på han når han tok noen hopp.
– Far hadde kommet i kontakt med Ingolf Mork litt tidligere og da hadde vel Ingolf følt at far hadde hjulpet han med å løse noen detaljer. Vi lå en del dager på gården der nede på Krekke i forbindelse med trening og konkurranse den gang.
Som 12-åring tok også Anita steget opp i store Byåsenbakken, men det første året ble det ikke veldig lange hopp, slik Anita minnes det i dag. Men som 15-åring hoppet hun 41 meter og satte bakkerekord i bakken.
Trente på «tjukkas»
Anita trente hele tiden allsidig. Om sommeren var det friidrett som stod på timeplanen.
– Jeg løp mye og til slutt ble det 800 meter som ble øvelsen min, men jeg holdt på med lengde, høyde og forskjellige kastøvelser også.
Tidlig ble det også avansert teknisk trening for Anita. Oddvar Wold gikk helt og fullt inn for oppgaven med å legge til rette for datteren.
– Far fikk tak i en kjempestor strisekk som han fylte med skumgummi og annet som egnet seg. Det ble en stor «tjukkas» som ga meg muligheten til å trene mer avansert teknikk. Ute så var det som et togspor med en platting som jeg stod på før satsøyeblikket kom og så landet jeg på magen på tjukkasen.
– Etter hvert fikk jeg gnagsår på nesa etter alle landingene på strisekken. Også innendørs benyttet vi denne tjukkasen, men da ble det uten fart i tilløpet.
– Jeg tror far så helheten i treningsarbeidet mye mer enn det jeg selv gjorde. Om han kunne være streng, så var det kanskje litt fordi han bedre så helheten og betydningen av de forskjellige tingene vi holdt på med. Men noe «slinger i valsen» skulle det ikke være.
Anita Wold: -Best som 14-15 åring
Anita hoppet alltid i de samme konkurransene som guttene og hun har derfor veldig god kontroll på hvordan hun selv lå an i forhold til de beste guttehopperne i Trøndelag. På denne tiden hadde hun allerede tatt de første hoppene i Granåsen.
– Det gjaldt å få noen hopp i den bakkestørrelsen du skulle hoppe i den kommende sesongen, slik at du vendte deg til de bakkene.
– Om jeg skal si når jeg var aller best, sammenlignet med guttene, måtte det ha vært i 14-15 årsalderen. Da vant jeg eller ble nummer to eller tre i konkurransene her i Trøndelag. Det var nok ikke så mange som sperret øynene opp om de ble slått av ho Anita her i området, men jeg kunne vel merke at det var noen som for all del ikke skulle bli slått av ei jente da vi kom på Østlandet.
Under Hovedlandsrennet et år stilte hopperne seg i kø foran prøveomgangen. Da var det en av guttene som ville komme seg foran jenta fra Byåsen. Men han ble behørig plassert bak igjen av en av de andre guttene med en klar beskjed:
– Du går ikke foran Anita!
Anita deltok også i det kjente Bekkelagsrennet med guttehoppere fra hele landet og kom hjem med premie derfra også.
– Far var som sagt veldig målbevisst og om jeg gjorde det veldig bra, så tok han ikke av. Han mente vel vi skulle tape eller vinne med samme sinn. Det var slik jeg oppfattet han. Men sikkerheten den kom alltid foran alt annet. Han sjekket nøye ut forholdene når vi skulle til nye steder eller nye bakkestørrelser.
Kollen-minner og johanne kolstad
Den dag i dag vet ikke Anita hvorfor hun ikke fikk delta juniorrennet i Holmenkollen som 17-åring i 1973. Til juniorrennet for årsklassene 16 til 18 år var Anita tatt ut i kvoten som Trøndelag disponerte. Men hun fikk likevel ikke delta.
– Jeg ble fortalt at det var 18-årsgrense og jeg vet faktisk ikke den dag i dag om det var fordi jeg var jente og om noen av de andre faktisk var under 18 år. Vi godtok beskjeden når den kom og gjorde egentlig ikke noe mer med den.
– Året etter fikk jeg hoppe i juniorklassen, men da hoppet jeg ikke så bra. Jeg fikk likevel lov å hoppe som prøvehopper dagen etter da selve Holmenkollrennet ble arrangert.
– Så uansett ble jeg den første kvinnelige hopperen som har hoppet i Holmenkollen, sier Anita og avslører en smule høyst berettiget stolthet.
I Lahti året etter fikk Anita også møte en annen foregangskvinne når det gjelder kombinasjonen hopp og kvinner, nemlig Johanne Kolstad.
For på 1930-tallet fikk Johanne Kolstad fra Nordre Land og hennes medsøstre kun lov å hoppe i forkant av guttenes konkurranser eller mellom omgangene. I Holmenkollen slapp de aldri til.
Johanne nådde sin storhetstid i USA da hun ble invitert til å vise seg fram i de kjente bakkene som vokste fram der borte på denne tiden. Johanne satte verdensrekord for kvinner i 1938 med et hopp på 69,5 meter i New Hampshire, en rekord som stod helt til Anita Wold slo rekorden i Kløvsteinbakken to år før de møttes i Lahti.
Møtet mellom de to hoppkvinnene i Lahti i 1975 ble behørig omtalt i Norsk Ukeblad.
Sapporo og rekorden på 98,5 meter
– Det skjedde mye etter at jeg fikk hoppe som prøvehopper i 1974. I tillegg til at jeg var første kvinne som hoppet i Holmenkollen, vakte også rekordene mine mye oppmerksomhet.
Allerede i 1973 overtok Anita Wold verdensrekorden for kvinner fra Johanne Kolstad med et hopp på 73 meter. Året etter forbedret hun rekorden tre ganger: Kløvsteinbakken 82,5 meter, Odnesbakken 84 meter og Strbske Pleso, Tsjekkoslovakia 94 meter.
Den aller største opplevelsen Anita sitter igjen med i dag kom i etterkant av invitasjonen hun fikk fra den japanske arrangøren i Sapporo med mulighet til å få delta i konkur- ransen som gikk 12. -14. januar i 1975 sammen med flere norske mannlige hoppere.
På toppen av det hele landet hun på 98,5 meter og satte en svært så populær verdensrekord for kvinnelige hoppere.
– Det er så mange sterke inntrykk fra den gang. Hoppet på 98,5 meter var selvsagt et høydepunkt. Jeg ble nummer åtte i selve rennet, men jeg fikk hoppe med større fart enn gutta, da.
– Det ble veldig mange inntrykk ellers også. Vi var på besøk hos borgermesteren og drakk grønn te, og jeg fikk også ei flott bordklokke som gave.
– Jeg skjønte jo ikke mye av det som ble sagt, men litt etter rennet da jeg lå i badekaret på rommet og kikket gjennom døra, så jeg hoppet mitt på TV. Det ble sendt flere ganger gjennom hele dagen. Det var en artig opplevelse. Det var den gang i Sapporo at far fikk et pengebeløp tilsvarende 300 kroner til lommepenger fra arrangøren. Det er eneste gangen vi fikk noe som helst av penger.
Før avreisen fra Norge hadde Anita også blitt utstyrt med masse flotte klær fra det norske forbundet. Og utstyr vanket det også ellers noe av etter hvert.
Anita Wold imponert over dagens kvinner
Også i 1976 ble Anita og faren invitert til Sapporo, denne gang som de eneste fra Norge Nå hoppet hun 95 meter, men hun mener selv at bakken og forholdene ikke var så gode som året før.
Året etter kunne Anita også blitt den første kvinnelige hopperen i Vikersund, men mangel på treningshopp gjorde at hun valgte å takke nei.
– Men bakken var langt fra så stor som den er i dag, påpeker hun. Noen år senere var jeg i Vikersundbakken i forbindelse med et kurs for hoppdommere, og da så jeg at bakken langt fra var skremmende stor, minnes hun.
På den tida da Anita ble invitert til Vikersund, hadde forøvrig østerrikeren Reinhold Bachler bakkerekorden med 154 meter.
Det var på denne tida at Anita tydeligere enn noen gang tidligere så at avstanden i fysikk ble stadig mer merkbar i forhold til guttene. Samtidig måtte faren ofre mer tid på sin egen virksomhet. Dermed ble en enestående karriere avsluttet.
Helt på tampen presterte Anita flere ganger meget bra på sykkel. NM-bronse på landevei og sølv og bronse på bane fortalte om ei råsterk idrettsjente.
Nå koser Anita seg med dagens hoppjenter og de fantastisk gode prestasjonene som er levert den siste tiden.
– Det er flere som fortjener mye ros, men kanskje er Anna Odine Strøm den jenta som har imponert meg aller mest, sier Anita som gleder seg til å se VM fra sofakroken.
Lengst opp i bymarka i Trondheim bor Anita Marie Wold Jensen i dag sammen med ektemannen Gunnar og fire bikkjer. Sammen har de barna Magnus (44), Marie (41) og Morten (40) og fem barnebarn har det også blitt.