Jeg var på vei inn for landing. Men venstre fotvinkel ble feil. I den posisjonen er beinet på sitt svakeste, forklarer han og holder ut beinet for å vise. Skia tok tak og jeg dro rett på snørra. Og gjett om jeg skjønte hva som skjedde? Det var ikke mye å lure på. Jeg visste instinktivt at kneet gikk fløyten. Jeg har nemlig gjort dette før, smiler han tørt av minnene fra hoppanlegget i østerrikske Stams.
– Hva tenkte du?
– Jeg ble helt tom. Dette var jo det siste som skulle skje. Og så skjedde det. Igjen!
Ferden gikk rett til sykehuset. Umiddelbart kom han under kniven til sin «gamle venn» doktor Christian Finck i Innsbruck. Dermed kunne den populære hopperen fra Kolbu på Toten belage seg på et nytt langt skadeavbrekk og blytung opptrening. Forskjellenfra de to foregående var at det denne gang dreide seg om venstre kne.
HJELPER UNGE HOPPERE
For å korte ned «ventetiden» bidrar han nå som trener for hopperne ved Norges Toppidretssgymnas på Lillehammer.
– NTG systemet har gitt meg så mye, så det å få gi noe tilbake er bare flott. Faktisk et ønske fra min side, sier han. Samtlige landslagshoppere har gjennomført trenerkurs 2, som en del av det å være på landslaget under Stöckl & co. Dermed var Kenneth mer enn klar da ass. sportssjef ved NTG Halvor Persson tok kontakt. Fra i høst har Kenneth vært en del av trenerteamet til ungdommene på hopplinja.
– Jeg er veldig glad for at vi fikk til dette opplegget. Det gir meg mye. I tillegg til at jeg slipper å føle meg alene får jeg opprettholdt kontakten med hoppmiljøet. Og jeg er ikke i tvil om at dette bidrar til å gjøre meg til en enda bedre skihopper, sier han.
«NTG systemet har gitt meg mye, så det å få gi noe tilbake er bare flott. Faktisk et ønske fra min side.»
ER MED PÅ ALT
Så håper jeg at jeg bidrar med litt ekstra som elevene har nytte av.
– Som hva da?
– Jeg er jo med og tipser litt på utstyrsfronten. Jeg er med på treninger både inne, ute og i bakken. I tillegg er det noen som får litt ekstra oppfølging av meg. Men jeg har ikke overtatt hoppere fra noen andre trenere altså, er Gangnes nøye med å tilføye.
Han håper at de unge hopperne får en ekstra fordel av å få innsikt i hans ferske erfaring som nivå 2 trener. Og at elevene har tro på treneren, er det liten tvil om. For da SKIsport forleden var tilstede under en økt i Håkons Hall på Lillehammer, var det lite ureglementert å spore balnt elevene. Ungdommene viste tydelig at dette var noe de satte pris på. Eneste ytringene var stønn og lyden av «god» smerte…
– Å bli trent av en av verdens beste er jo selvfølgelig enormt motiverende for oss, svarte de entydig etter basisøkten.
REDDET AV FJORÅRSESONGEN
Etter å ha vært alvorlig kneskadet to ganger tidligere, ville man tro at «legge opp tanken» har streifet totningen. Men han har fra første stund vært innstillt på å kjempe seg tilbake i bakken. Og nå helt til topps. Igjen. Han fikk skikkelig blod på tann etter fjorårets triumfer.
– Hvordan har rekonvalesensen og opptreningen forløpt?
– Det har vært blytungt, svarer han.
– Du vurderte ikke å legge opp?
27-åringen drar litt på det. Tenker.
– Om jeg ikke hadde hatt resultatene fra sist sesong, så hadde det vært kroken på døra. Men nå vet jeg at jeg har kapasitet til å kjempe med de beste. Og vinne. Dermed fant jeg motivasjon til å fortsette. Det var egentlig et enkelt valg, forteller han.
GRÅT AV GLEDE
Etter at han kjempet seg tilbake etter sin andre korsbåndskade ble Gangnes betegnet som et medisinsk under av landslagssjef Alexander Stöckl. Om han nå atter skulle klare bragden å klatre helt til verdenstoppen, blir totningen hoppsportens svar på Aksel Lund Svindal. Alpinisten er også rene føljetongen når det gjelder skader –- etterfulgt av sensasjonelle comeback.
Dog er det en forskjell. Gangnes har kanskje måttet jobbe mest med motivasjonen. All den tid han ikke var blant de aller beste før skadene begynte å stikke kjepper i hjulene. Det var først etter den andre kneskaden han slo til for fullt. Og det gledet mange. Da han tok sin første verdenscupseier på Lillehammer i fjor rant tårene i strie strømmer. Konkurrenter, trenere, lagkamerater og fans gråt åpenlyst. Ikke ett øye var tørt hos de som kjente historien. Ei heller hos undertegnede…
INNFRIDDE
Gangnes må ha hatt en indre stemme – antagelig med finsk aksent – som gjorde det mulig å motivere seg. Æren for det kan Stöckls forgjenger, finske Mika Kojonskoski, ta sin del av. Finnen som nå er toppidrettsjef i hjemlandet, var henrykt over Gangnes ubestridelige hopptalent da han var Norge-sjef. Finnens forventninger har Kenneth til fulle 49 innfridd gjennom fjorårsesongen. Det begynte med andreplass og derretter verdenscupseier på Lillehammer. Noen uker senere kom det som til nå rager høyest for Kenneth; andreplassen i Nyttårshopprennet i Garmisch Partenkirchen i hoppuka. I innsbruck fulgte han opp med tredjeplass.
I KNE
De to første skadene var i høyre kne. I sommer var det derimot venstre kne som skulle til pers. Da han landet forkjært under trening i hoppbakken i Østerrikske Stams -– Østerrikes hoppsenter, var det fremre korsbånd, samt menisken; som gikk fløyten.
– Hvis det hadde vært høyre kne en gang til, ville jeg vært ferdig som hopper, fastslår ulykkesfuglen alvorlig.
– Hva om du ikke hadde hatt resultatene fra fjorårsesongen?
– Da hadde jeg lagt opp, svarer han kort.
Men nå ser han fremover istedet.
SNART UT Å FLY
– Opptreningen har gått veldig bra. Jeg har ikke hatt tilbakeslag i det hele tatt, sier hopperen som har bodd på Lillehammer i en årrekke.
Det var rett før verdenscupsirkuset inntok Lillehammer før jul at SKIsport fikk iført han indianerantrekket.
– Jeg håper å kunne hoppe igjen i løpet av noen uker, sa han der han sto i lånte fjær.
Men uansett går vinterens VM i Lahti fløyten. Gangnes depper ikke mye over det.
– Det er et OL i 2018 som er målet nå, avslutter han.
Måtte han lykkes. Igjen.