Trym Archives - Skisport

Fra Tromsø til Lillehammer: En skiskytter-familie

Vi ankommer det hvite huset nederst i Bælafaret utenfor Lillehammer sentrum. Der blir vi møtt av de to irske setterne Millie og Asta, og storebror Eirik på sykkel…

Portene blir åpnet. Plutselig står hele familien på trappa. Det tar ikke lang tid før praten er i gang.

Fra tromsø til lillehammer det neste året

– Vi har fått leie dette huset for det neste året. Her er det fredelig, hundene kan løpe fritt i hagen og det er bare en kort kjøretur til guttas hjem i Kvernhusveien. Selv om det bare har gått noen få uker føler vi oss hjemme allerede. I Tromsø både ser og hører vi flyene, så det å komme til denne stillheten er godt, forteller mor Line (48).

Veslesøster Elise (8) er raskt frempå for å hilse, før hun løper og leker. Skiskytterbrødrene Eirik (23), Trym (21) og Sivert (18) slenger seg komfortabelt ned i hver sin stol. Eirik og Trym studerer ved Høgskolen i Innlandet, mens Sivert går siste året på NTG avdeling Lillehammer ved siden av satsingen. Nå er de ferdigtrent for dagen, og gleder seg til mors middag etter intervjuet.

– Det er deilig å vite at det er kort vei til mors hjemmelagde brød. For å ikke snakke om pizzaen. Det er favoritten. Da er det bare å hogge innpå til du ikke klarer mer, sier Trym og ler.

Skiskyting har vært en stor del av livet deres siden de var små gutter. Storebror Eirik banet vei for de andre to, mens lillesøster Elise har så smått begynt å prøve skiskyting også.

– Det startet allerede i 4.- 5. klasse. En god kamerat i klassen skrøt av hvor moro det var, så da måtte jeg også prøve. Siden den gang har det dreid seg om skiskyting, forteller Eirik.

GÅR NOEN BRØD: Veslesøster Elise hjelper gjerne mamma på kjøkkenet. – Det kommer til å gå noen brød hvis gutta kommer innom ofte, sier Line og smiler.

– Samlet oss som familie

I Troms er det ikke uvanlig at en får prøve skiskyting for første gang allerede i 3. klasse. Så da brødrene Trym og Sivert ble gamle nok til å gå i storebrors fotspor, tok det ikke lang tid før de også ble hektet på sporten.

– Vi oppdaget raskt at skiskytingen samlet oss som familie. Vi reiste på konkurranser i helgene, og hvor vi kommer fra er avstandene lange. Det ble derfor mye kjøring, og overnattinger. Vi tok det som helgeutflukter, og fikk mye familietid. Ingen av oss har drevet med skiskyting tidligere, men ettersom årene har gått har også vi fått en del erfaringer, forteller Kent-Eirik. Han har i tillegg til å være pappa, personlig sjåfør og smører, vært engasjert i Tromsø Skiskytterlag og Troms Skiskytterkrets.

De to eldste, Eirik og Trym fullførte NTG i Tromsø før de valgte Lillehammer som neste steg.

– Vi trengte et miljøskifte, og ønsket å utvikle oss enda mer som skiskyttere. Lillehammer er et mekka for trening og utvikling, så valget var ikke vanskelig sånn sett. Vi hadde vært her før, og visste at skiskytterforholdene var svært gode. Det valget angrer vi ikke på. Her ligger mulighetene til rette rett utenfor hjemmet vårt, sier Eirik.

Yngstebror Sivert flyttet til Lillehammer i fjor. Sammen bor de i eget hus ikke langt fra verken skole, eller treningsmuligheter.

– At foreldrene våre kjøpte hus for at vi skulle få satse på skiskyting, betyr utrolig mye. Det har gitt oss en trygg base, og et godt sted å komme til etter studier og trening. Vi føler oss heldige, sier guttene.

MER FREDELIG: – Huset vi leier, ligger fredelig til på Lillehammer. Her kan hundene løpe fritt i hagen. Det er stor forskjell fra hjemmet vårt i Tromsø. Der både ser og hører vi flyplassen, sier pappa Kent-Eirik.

Uventet besøk

Hvordan er det å bo oppå hverandre som brødre?

– Det går bra, men vi krangler litt innimellom. Det er ikke ryddig og ordentlig til enhver tid akkurat, men vi prøver så godt vi kan. Det er litt verre nå som mor og far plutselig kan komme på uventet inspeksjon. Jeg tror ikke mor ble så positivt overrasket da hun kom innom her en dag. Vi var ikke helt forberedt, sier Eirik og ler.

Mamma smiler for seg selv i enden av sofaen, og nikker enig.

– Det var ikke tipp topp nei, men det kunne sikkert vært verre. Vi får gi beskjed neste gang, så kanskje nivået hever seg litt, sier hun og smiler.

For foreldrene har tanken på å flytte nærmere gutta kvernet en god stund, og spesielt dunket mammahjerte ekstra tungt under pandemien da Trym bodde alene på Lillehammer.

– Det var ingen god tid da vi ikke kunne reise og besøke han. Da kjentes avstanden ekstra stor. Når Eirik og Sivert så flyttet etterpå, ble tanken på å bytte bosted også for oss mer realistisk. Ikke for alltid nei, men for et år. Vi ville rett og slett komme nærmere sønnene våre, og være mer til stede i livet deres, forteller Line.

Foreldrene fikk etter noe research, og bekjentskaper nyss om et hus som ville stå tomt fra august, og et år framover.

– Vi tok turen sørover i vår, for å titte og gjøre oss opp en endelig mening. I mai bestemte vi oss fullt og helt, og plutselig er vi her da. Nå har det gått rundt tre uker, og vi har funnet oss til rette. Line kan jobbe hjemmefra i sin stilling i Nasjonalsenter for e-helseforskning, og jeg jobber tre dager i uken hjemmefra i Econor, og to dager på Hamar i Ecosør. Sånn sett har jobbsituasjonen ordnet seg på en god måte, forteller Kent-Eirik.

– Og lillesøster har blitt godt mottatt i 3. klasse på Nordre Ål skole. Vi var selvsagt litt spente på den biten, men det ser svært positivt ut så langt, sier Line.

NÆRMERE HVERANDRE: – Vi kommer ikke til å se hverandre hver dag, men jeg håper vi får til noen faste middager i helgene. Og så kommer de nok innom spontant. Det viktigste er at vi er nærme hverandre, sier mamma Line.

Sykkelvafler

Med familien plassert på Lillehammer, har guttene «trygg avstand» til mor og far. De innarbeidde rutinene som de har skapt, blir ikke forstyrret av foreldrene, men at de kan stikke innom mors kjøkken på vei hjem fra en lengre rulleski eller sykkeltur er absolutt «innafor».

– Det hender det blir noen sykkelvafler på veien ja. Jeg er redd vi kommer til å bli slappere på kokkeleringen framover når vi har så kort vei til matfatet, sier Trym.

– Ja, og det kan skje at jeg spør pent om å bli kjørt hjem dersom jeg har sittet litt lenge i ro etter treningsøkta. Da er det ikke alltid like fristende å stake opp alle bakkene igjen, sier Eirik med et lurt smil.

Det er tre sultne gutter du har Line. Kommer du til å fylle fryseren?

– Det blir nok litt baking framover ja. Jeg liker å lage mat, så det er bare hyggelig, men det jeg ser mest fram til er å spise sammen i helgene. Når familien har gjort unna det viktigste pliktene, og kan senke skuldrene med en god pizza eller lignende. Da kommer ofte den gode praten også. Det gleder jeg meg til, sier hun.

Både Kent-Erik og Line legger til at de ikke er her for å passe på sønnene sine, men rett og slett være nærmere dem.

– Det er ikke bare å sette seg i bilen for en kjapp helgetur. Avstanden er stor, og både lillesøster og vi foreldre har savnet dem. Ja, og ikke minst eldstehunden Millie. Hun blir overlykkelig når gutta kommer innom. Vi har alltid vært en samlet familie, og ønsker å ta vare på den følelsen. Og selvsagt skal vi heie på dem når sesongen begynner. Da øker pulsen blant samtlige familiemedlemmer her, sier Kent-Eirik.

Denne saken ble først publisert i GD 05.09.22.