Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
Robert Johansson

Skihopper Robert Johansson (26) om motivasjonen

/ 14-06-2017 10:00:42

Aldri i tvil om at han var god nok… Og plutselig tok det av!

Etter årevis med skader og trøbbel toppet det seg mot tampen av hopp-sesongen for halvannet år siden. Robert ringte hjem til opphavet og sa rett ut: «Dette gidder jeg ikke lenger». Det ble faktisk vendepunktet, forteller faren Gorm Johansson.

Tekst og foto: Geir Olsen

Fra da til nå har Lillehammer-gutten virkelig fått vist hva han er god for: Pallplass i hoppuka (2.plass Innsbruck) – én verdensrekord (252 meter i Vikersund) – og to bakkerekorder (Vikersund og Planica 250meter ) – gjør at han endelig har fått bevist hvor han hører hjemme. Blant stjernene.

MOTIVASJON
Far-sønn praten i etterkant av telefonsamtalen fra COC-rennet i Planica var helt avgjørende. Den inneholdt akkurat det som skulle til for å motivere Robert til å fortsette. I etterkant kan man faktisk fastlå at Robert – som var på nippet til å gi opp – faktisk var på nippet til å slå igjennom. For det var det som skjedde. Men noe mirakel var det ikke.

– Jeg visste jeg hadde det som skulle til. Men som alle andre var jeg avhengig av å få trent godt nok. Og uten avbrekk. Jeg kunne hamle opp med hvem som helst, sier han fra sofakroken i Håkons Hall treningssenter, der han nettopp har tilbakelagt nok en treningsøkt sammen med mange andre toppidrettsutøvere som bor og trener i vintersportsbyen i nordenden av Mjøsa.

KRONGLETE
Robert fortsetter:

– Men sykdom og skader forkludret ukesvis med viktig trening foran hver sesong, forteller han.

Robert har vært igjennom operasjon i foten. Så ble han rammet av kyssesyke. Utålmodig etter å komme igang igjen etter dette, så dundret han på. Resultatet ble nok et tilbakeslag.

– Se her, sier han og viser frem portrettbilde av seg selv på telefonen.

Viruset i kroppen gjorde at han hovnet voldsomt opp i ansiktet. Han fikk beskjed om å roe ned litt.

Ikke lenge etter var han igang igjen. Men kroppen lystret ikke. Han gikk på en ny smell. Denne gangen var det andre siden av ansiktet som hovnet opp.

Han viser frem et nytt bilde hvor han ser litt deformert ut. Det gikk så langt at han fikk fullstendig treningsforbud i over to måneder. Dette pågikk midt i oppkjøringen foran 2015/2016 sesongen. Det var nesten ikke måte på motgang for den sympatiske rødluggen som har gjort barten til sitt varemerke.

Robert Johansson og Kenneth Gangnes har hatt betydelig motgang på sin ferd mot mot verdenstoppen.

Robert Johansson og Kenneth Gangnes har hatt betydelig motgang på sin ferd mot mot verdenstoppen.

I TVIL
Etter å ha møtt den ene kneika etter den andre, hadde hans bombesikre tro på egne ferdigheter begynt å slå alvorlige sprekker. Men faren jattet ikke med da sønnen ringte nedbrutt fra Planica og ville gi seg.

– Du får komme deg hematt, så får vi ta en prat om det, sa faren.

Han har selv vært ski-hopper. Og for noen år siden var han i landslagets smøreteam. Gorm vet så inderlig godt hva som skal til. Og ikke minst hvor nær sønnen var. Han måtte veie sine ord på gullvekt. Han hadde jo så lyst til at guttungen skulle lykkes. Han også.

– Vi pratet om hvor morsomt det er med skihopping. Hvor nær han var å slå igjennom. Om de fysiske testene som beviste hva han hadde å fare med, forteller opphavet.

Sammen lokket de frem såpass mye bra minner – og fakta – at Robert krummet ryggen og gjøv på igjen. Èt siste forsøk kunne da ikke skade.

– Vi reiste opp i Lysgård ́n på Lillehammer. Og fikk faktisk noen gode svar. Deretter bar det rett til samling i Kollen, forteller Gorm.

Fremgangen fortsatte.

BEGYNTE Å FLY
I Vikersund i fjor løsnet det virkelig. Robert har hele tiden hatt tak på skiflyging. Og timingen var nok perfekt på alle måter da de satte kursen for mammutbakken.

– Først landet jeg på 231 meter, forteller Robert med glimt i øyet.

Så lener han seg over bordet og forteller om sistehoppet på 243,5 meter.

– Endelig var jeg på rett vei, sier han mens smilet går omtrent likt med barten.

KJEDELIG Å MISTE VERDENSREKORDEN
Siden da har alle problemer og utfordringer forsvunnet som dugg for solen. Han fikk trent godt gjennom hele sommeren og høsten i fjor. Han var forberedt som aldri før til sesongstart. Han hoppet seg rett inn på World Cup-laget og har fulgt de hele vinteren. Hoppuka ble en opptur. Og avslutningen med Raw Air og Planica ble formidabel.

– Å sette verdensrekord i Vikersund og bakkerekord i Planica var enormt. Dette er noe jeg har visualisert utallige ganger, så skjer det plutselig. Å miste rekordene rett etterpå er såklart litt kjedelig, men jeg tror jeg kan stå på enda lengre hopp, når muligheten byr seg igjen. Jeg er sulten på mer! sier Robert offensivt.

Han takker motivasjonen for at han trosset motgangen og fortsatte. For eventyret kunne vært slutt for halvannet år siden. Rett før det startet. Og nå venter en OL-sesong…

– Det gjelder å ha trua, avslutter Robert.

ABONNER på magasinet
annonse