Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

SKIportrett: Silje Øyre Slind

/ 09-06-2017 1:50:46

Endelig på landslaget – OL har aldri vært mer realistisk. Som 29-åring er Silje Øyre Slind for første gang på et landslag. Selv skjønner hun ikke hvordan hun kom seg gjennom den tøffe juniortida.

Tekst:
Gjermund Midtbø Foto: Terje Pedersen

Det tok sin tid det! Silje Øyre Slind ler og tenker på klærne hun for første gang har tatt på seg. De er fylt av landslagets mange sponsorer og har Norge på ryggen. En barndomsdrøm har gått i oppfyllelse.

TRODDE HUN VAR FOR GAMMEL
Oppdalsjenta har akkurat blitt presentert som en av løperne på Skiforbundets rekruttlag på Statoils gigabygg på Fornebu. Et lag hun var sikker på hun var for gammel til. Men da hun var på ferie i USA i april kom telefonen fra Roar Hjelmeset. Vegen fram har vært lengre og mer kronglete enn for de fleste landslagsdebutanter.

– Når jeg ser tilbake nå føler jeg det stort sett har gått framover hele tida, men for fem år siden hadde jeg ikke trodd jeg skulle hevde meg i verdenscupen. I tillegg hadde jeg en trøblete juniorperiode. Sett i ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom det.

Tilbake til det senere, men først; Silje Øyre Slind har som 29-åring endelig fått vist hva slags skiløper som bor i henne. I vinter har hun virkelig tatt steget ut av skyggen til sine to søstre som gjennom hele karrieren har tatt større steg og hatt bedre resultat å vise til.

PALLPLASSEN FØLTES UVIRKELIG
I vinter var Silje var på pallen i prøve-OL i Pyeongchang, og hadde flere topp 15-plasseringer i verdenscupen.

– Den største opplevelsen var nok i prøve-OL. Jeg traff bra med formen etter en periode der jeg følte meg veldig sliten etter Tour de Ski. Det var litt uvirkelig at det var verdenscup og jeg sto på pallen. På en måte skulle jeg ønske at alle de beste var med, for det er nok mange som ikke tenker på det som en pallplass. Men det var et bra renn og det hadde vært artig å se hvor langt det hadde holdt til om alle de beste var med.

Men det er ikke andreplassen fra OL-løypene hun husker aller best fra sesongen.

– Fellesstarten i La Clusaz er det rennet jeg er mest fornøyd med. Da stemte det meste og jeg følte det var lett å henge med de beste. Da var jeg bare fem sekunder unna en femteplass i et renn der alle de de fleste stilte.

TØFT Å BLI SAMMENLIGNA MED SØSTRENE
Akkurat i vinter var Silje endelig den beste av de tre søstrene. Lillesøster Kari var ny på elitelaget og hadde en litt tyngre sesong, mens tvillingsøster Astrid har skifta til langløp og gjorde en del gode renn der. Søstrene og far Slind skal ha mye av å æra for at Silje er der hun er i dag, men hun legger ikke skjul på at det har vært tøft å bli sammenligna med søstrene.

– Det har ikke gjort noe å være i skyggen av dem, jeg har aldri vært ute etter oppmerksomhet. Jeg har heller vært den som har smyga meg forsiktig fram. Men så klart det har vært tøft til tider. Før sesongen i fjor var jo jeg og Kari jevn på alle hardøkter, men når vi kom til Beitostølen var det hun som var på pallen, mens jeg var overtrent. Det er jo ikke frykteleg gøy, men samtidig visste jeg at det ikke var lang veg opp til der Kari var. Når Kari klarte fjerdeplass i verdenscupen kunne jo jeg også klare det.

Sier hun tydelig motivert, og legger til med sitt karakteristiske flir.

– Jeg har jo alltid visst at jeg i hvert fall er arvelig disponert.

VAR SYK HELE JUNIORTIDA
Men som sagt, om man skrur tida tilbake både fem og ti år tilbake var en plass i en OL-tropp for Norge noe jenta fra Oppdal ikke turte å drømme om.

Mens tvillingsøsteren imponerte i sporet, lå Silje store deler av juniortida på sofaen.

– Jeg fikk som mange andre de «vanlige» sykdommene. Kyssesyka, mykoplasma, og immunforsvaret ble helt borte. Det starta da jeg var 16, og jeg blei ikke helt frisk før jeg var 20.

– Hvordan klarte du å motivere deg til å fortsette?

– Jeg tror ikke man klarer å se hvor lang tid det skal vare. Man tenker jo at kanskje er jeg frisk om to år. Jeg var positiv innstilt. Om jeg hadde visst det skulle ta fire år, hadde det ikke vært lett å motivert seg. Det hadde nok vært mye vanskeligere uten søstrene mine. Det varen helt naturlig ting å fortsette. Og det var faktisk aldri sånn at jeg tenkte at nok var nok, forteller Silje.

Mange års slit har nå endelig resultert i en landslagsplass.

HAR TROA PÅ OL-PLASS
Sammen med noen av våre mest lovende løpere (tvillingene Udnes Weng og juniorverdensmester Mæhlum Johansen) skal 29-åringen gjøre alt for å representere Norge til vinteren.

– Jeg tror det er bra for laget med den bredden med meg og Mari som de erfarne (Eide, red.anm) og de unge. Vi trenger å bli utfordra og de har sikkert andre perspektiver på det å være skiløper enn vi har. I tillegg synest jeg skiforbundet sender ut et positivt signal når de tar ut oss litt eldre. Man trenger ikke å være ferdig som skiløper selv om man ikke har slått gjennom som 23-åring, slår Slind fast.

For Silje Øyre Slind er langt fra ferdig. Pallplassen i OL-løypene gav mersmak.

– Det er jo mer realistisk enn noen gang. Jeg blei jo tatt ut i VM-troppen og selv om jeg var hjemmeværende reserve var det en bekreftelse på jeg aldri har vært nærmere enn nå. Jeg har tatt store steg denne vinteren og da er

Korea selvfølgelig det store målet neste år. Den klassiske sprintløypa har oppdalsjenta vist at hun kan gå fort i. Selv om det egentlig er distansen hun har følt seg svakest på, faktumet er at Silje har en stor fordel når uttaket skal gjøres. Hun er en allrounder som passer på de fleste distanser.

– Jeg kan gå det meste når jeg er i form, men det er ikke noe mål bare å bli tatt ut, jeg vil jo gå i OL. Når man først går for Norge i olympiske leker, ja da kan jo alt skje.

ABONNER på magasinet
annonse