Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet

DEBATT: Det umulige uttaket

/ 26-06-2017 8:00:03

STAFETTGULL: Det er ikke lett å gå seg inn på landslaget, og iallfall ikke helt inn på et stafettlag i VM. I Falun for to år siden var Anders Gløersen en del av denne kvartetten, nå er han helt ute av landslaget.

Foto: Geir Olsen

De grå hårene vokser på de ansvarlige i Norges Skiforbund hvert år et nytt landslag skal tas ut. Nivået på norske langrennsløpere øker og konkurransen blir stadig tøffere. Løpere med dårlige sesonger frykter for plassen, mens løpere med gode sesonger håper på lukrative tider. Kritikken hagler og avisene skriver.

April er måneden ledelsen i NSF jobber på høygir. Det skal tas ut landslag, rekruttlandslag og regionsatsingslag. En fordel har blitt til en ulempe i norsk langrenn; nivået er så høyt at uttakene er krevende. Ledelsen i forbundet utsettes for kraftig kritikk hvert år, og i hvilken grad kritikken er fortjent eller ikke kan diskuteres. Men for utøvere som mister jobben kan det i verste fall føre til karriereslutt.

I fjor husker jeg en kjent utøver kritiserte forbundsledelsen for at navnet straffet lillebroren hans. Om det var riktig eller ikke vet ikke jeg. Men faktum er at han mistet plassen på sprintlandslaget, og landslagsledelsen ble kraftig kritisert. Tomas, i likhet med Pål Golberg, hadde enkeltresultater den sesongen som normalt burde holdt til landslagsplass. I år skjedde det samme med Anders Gløersen, en løper som fikk 2. plass under WC Davos før jul. Det er en kjent sak at Anders slet voldsomt i oppkjøringen til sesongen med en kropp som ikke spilte på lag. En policy hvor lag tas ut utelukkende basert på resultater den siste tiden og ikke over tid er en ny praksis.

Spoler man tiden tilbake noen år så fikk løpere fornyet tillit til tross for dårlige resultater den aktuelle sesongen. Det er godt mulig dette hadde sammenheng med at det var få løpere som banket hardt på landslagsdøra, men slik fungerer det i hvertfall ikke i dag. Dagens praksis fører til at løpere med tøffe sesonger blir hardt straffet. Sykdom, skader og uhell er faktisk diskvalifiserende.

En utøver som kommer inn under forbundets vinger eller privatlag vil ønske å vise seg frem. Det gjelder fra første fellesøkt og til sesongslutt. For en løper som er ny på landslag, rekruttlandslag, regionlag eller privatlag har i mange tilfeller et ønske om å vise seg frem fra første økt. Dersom man havner i en uønsket negativ situasjon på grunn av en dårlig start, kan dette ubevisst straffe den aktuelle løperen når nye lag skal tas ut for neste sesong.

Det er lett å være trener og utøver i gode tider, men ikke like lett i tyngre perioder. NSF og privatlag generelt burde ta bedre vare på de som har mye motgang og faller utenfor når lagene skal tas ut. Hvordan dette skal gjøres vet jeg ikke, men jeg vet at etter en tøff sesong så er klapp på skulderen viktig. Når NM Del 2 er over burde usikre utøvere jevnlig oppdateres og holdes informert om deres egen situasjon. Det verste en utøver kan oppleve er usikkerhet rundt egen situasjon.

Det er kanskje slik i norsk langrenn at «bruk og kast» tankegangen er den riktige, siden nivået er så høyt. Da får et annet ordtak god mening, «er du med på leken så må du tåle steken».

ABONNER på magasinet
annonse