Hva skal man gjøre når kroppen ikke spiller på lag? Når du har tatt alle forhåndsregler og vært ekstremt forsiktig, men likevel blir syk? Finnes det egentlig noen fasit på hvorfor noen mennesker virker å være syk hele tiden, mens andre nesten ikke er syk i det hele tatt?
Jeg begynner å tro at det rett og slett er slik at noen mennesker er født med en spesiell evne til å tiltrekke seg virus og bakterier. At uansett hvor hardt disse menneskene prøver for å finne ut hva som feiler dem, så får de ikke svar. Siden blodprøvene hos legen viser at alle prøver er fine og normale, forsøker man å ty til alternative metoder for å finne svar. Lymfedrenasje, akupunktur, healing, aromaterapi, store inntak av urter fem ganger om dagen, kostholdsendringer, kosttilskudd, mindfulness-trening, homeopatisk medisin – alle former og metoder for medisin som finnes, godkjent av legemiddelindustrien eller ei. Noe er galt og du kjenner det selv.
Jeg begynner å tro at jeg er en av disse menneskene; en av de man skulle tro hadde en magnetisk tiltrekning til virus og bakterier. Jeg har også prøvd det meste for å finne ut hva som feiler meg, og jeg har brukt mye penger på ting som har hatt en midlertidig god virkning. Dessverre har ingen av metodene hjulpet meg til å løse problemet mitt ordentlig enda. Jeg hadde håpet og trodd at min dose med motgang var forbi etter sesongen 2014/15, da hele sesongen min gikk med til skader og sykdom. Men nå etter 1,5 år og en fantastisk sommer med mye bra trening og rike opplevelser, ser det visst ut til at jeg ikke er helt ferdig med motgang likevel. På slutten av samlingen i Torsby på midten av oktober, hvor jeg hadde vært ekstremt nøye med væskeinntak, mat, hvile og tørt skift etter økter, ble jeg syk igjen; høstens tredje sykdomsperiode fra og med begynnelsen på august. Etter å ha ligget helt i ro på sofaen hjemme i seks dager, ble jeg plutselig verre igjen. Energinivået var på bunn og jeg kunne ikke en gang gå tur med hunden vår uten å bli utmattet. Jeg fikk påvist Rhinovirus, det samme jeg hadde for to år siden. Jeg var innstilt på at jeg skulle takle det bedre denne gangen, og unngå reprise fra mitt siste år som junior, derfor har jeg ikke prøvd meg på noen forhastede opptreningsforsøk enda.
Nå om noen få dager har jeg vært syk i to måneder, helt uten trening. Jeg går små turer for å lufte hodet, og selv om spenningen i muskulaturen min har kommet tilbake, så er noe som henger i – noe som ikke vil gi slipp. Det virker ikke som om det hjelper å ligge rolig, men det hjelper heller ikke å trene. En dag føler jeg meg helt frisk, den neste er jeg tett igjen. Jeg ser rennhelger passere, uten at jeg selv får stå på startstreken. Jeg ser hybelvenninnen min snøre på seg skiskoene og forsvinne ut ytterdøren, mens jeg selv må bli igjen hjemme. I slike tunge perioder er det viktig å holde seg positiv, å fortelle seg selv hvor fantastisk man er og at folk er glad i deg, selv om du ikke kan trene. At Magni er så mye mer enn bare en skiløper og at hun er dyktig på mange områder. Men det er ikke bestandig like lett å ha den innstillingen der. Å fortelle seg selv at man er fantastisk er kanskje lett, men når man ikke tror på det selv, så er det ikke så lett.
For meg er ski og trening en viktig del av livet mitt; jeg føler meg som en fugl i det fri, jeg kjenner at kroppen min fungerer, energinivået er på topp og jeg smiler fra øre til øre. Nå når jeg ikke får bruke kroppen min så har jeg ikke lenger den frihetsfølelsen. Jeg klarer ikke å kjenne at kroppen min virker som den skal på den måten jeg er vant til, og jeg føler meg tom og ubrukelig. Selv om jeg smiler og ler utad, så er det likevel som om jeg visner på innsiden. Når jeg er alene er jeg fanget med mine egne destruktive tanker; tanker som minner meg på hvor håpløs jeg er som bestandig blir syk, hvordan jeg fortsetter å skuffe meg selv og andre når jeg ikke får gått på ski, og hvordan andre umulig kan være glad i meg når jeg ikke en gang klarer å være glad i meg selv.
Selv om jeg har mange positive tanker og fantastiske mennesker rundt meg, så er det likevel de negative tankene jeg sitter igjen med. Det er disse som hjemsøker meg om kveldene når jeg skal legge meg og som hindrer meg fra å sovne. De forplanter seg i ubevisstheten min og det blir til en ond sirkel. For det er nettopp dette motgang gjør med deg; den får deg ikke bare til å ha dystre tanker, men den får deg til å utvikle en dyster tankegang. Den setter tilliten og tryggheten til deg selv på prøve, samtidig som den underbevisst bryter deg ned bit for bit. Og etter en liten stund er du overbevist om det er det som er sannheten; at du er udugelig og at du ikke fortjener bedre. Man blir lei av at universet går seg imot, lei all urettferdigheten, lei alt. Det synes ikke så godt på utsiden, men på innsiden er slitasjen så stor at du ikke klarer det mer. Kanskje er det nettopp det som gjør at noen toppidrettsutøvere velger å legge opp etter mye motgang? Selv har ikke tanken om å legge opp streifet meg, men jeg kan forstå hvorfor andre velger det.
Jeg vet at jeg har utrolig mye å være takknemlig for her i livet, selv om jeg ikke kan trene som jeg vil akkurat nå. Jeg har nære og kjære som støtter meg og oppmuntrer meg, og en familie som alltid vil elske meg for den jeg er, uavhengig av idretten. Å glemme det til fordel for mine destruktive tanker, er det dummeste jeg kan gjøre. Det er klart; sett fra en skiløpers perspektiv så er det verste som kan skje at du, av en eller annen grunn, ikke ikke kan gå på ski. Men hvis jeg setter det hele i et større perspektiv, så skjemmes jeg virkelig over hvordan jeg kan la en så liten ting som dette bryte meg så langt ned. Som min gode mamma sa til meg den dagen jeg fikk påvist virus igjen: «det er utrolig urettferdig at det skal skje deg enda en gang, men det kunne ha vært verre – det kunne ha vært kreft». Og det er sant; det kunne ha vært veldig mye verre.
Selv synes jeg at jeg har fått min dose med motgang. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal være så mye syk i forhold til andre og jeg er, helt ærlig, drittlei. Men hva skal jeg gjøre? Å legge skiene på hylla er ikke et alternativ for meg, uansett hvor lei jeg føler meg akkurat nå. Så slik jeg ser det har jeg ikke noe annet alternativ enn å fortsette å ta det med ro og vente til viruset takker for seg. I mellomtiden kan jeg kanskje øve meg på å takle de negative tankene mine bedre, slik at jeg unngår å havne i de negative banene, og i stedenfor ser verdien i alt jeg har. Jeg sier ikke at det vil bli enkelt, men jeg vet at øvelse gjør mester. «Motgang er til for å overvinnes» heter det. Likevel er det så utrolig enkelt å la seg påvirke av de negative tankene som kommer. Men hvis tankens kraft kan flytte fjell, hvorfor skal vi bruke den til å grave oss ned da? Kan vi ikke heller bruke den til å utrette større ting?
Jeg vil gjerne avslutte dette innlegget med et sitat jeg synes passer godt her og nå, men med en vri jeg synes passer enda bedre. Kanskje gjelder den også for deg?
«Make yourself great again!»
-Magni